Jeg har nettopp vært sykemeldt i fire dager grunnet en infeksjon, og stort sett tilbragt tiden på sofaen uten energi til å gjøre stort sett annet enn å glo i veggen. Hva er vel da bedre enn å projisere litt film på den veggen? I tillegg til noen TV-serie-episoder sammen med min kjære har jeg kommet meg igjennom 5 filmer som lå og ventet i DVD-bunken. En blandet opplevelse, men noe å finne på i feberørska.

Den første filmen var The Spirit (var egentlig bare slutten jeg hadde igjen i denne perioden, men jeg teller den likevel… så det så) en film jeg lenge hadde tenkt på å se, men som jeg hadde svært moderate forventninger til. Den fikk jo rimelig dårlige kritikker. Jeg liker jo tegneserien godt, så jeg var likevel spent på hva de hadde fått til. Det var ikke rare greiene. I beste fall er filmen en blek kopi av Sin City, uten noe av den cheesy humoren og sjarmen til tegneserien, og med et håpløst plott.  Ikke mye positivt å si om denne. Den ligger på 15 % på Rotten Tomatoes, og den fortjener ikke mer.

Nivået steg noe med Luftslottet som sprengtes, tredje film i Millennium-trilogien basert på Stieg Larssons bøker. En svensk krim og spenningsfilm med blant andre Noomi Rapace, Michael Nyqvist og Lena Endre. En god adapsjon av fengslende bøker, og den helt klart beste filmen i en god filmtrilogi. Dette er spenningsfilm av høyt kaliber, selv om det neppe kan betegnes som stor filmkunst. Svært godt håndtverk, og svært severdig. Kan Hollywood gjøre dette bedre, selv med David Fincher som regissør og Daniel Craig som Mikael Blomkvist? Jeg tviler.

Kommandør Treholt og ninjatroppen var den neste filmen. Nok en film jeg veldig lenge har gått og tenkt på å se på, men aldri fått somlet meg til. Jeg gikk glipp av den på kino, men har nå omsider fått den med meg på DVD. En bisarr film om Arne Treholt som hippie-ninja-kommandør som slåss mot de onde CIA-styrte Stay Behind-styrkene. Original og morsom, men jeg klarer ikke å bli helt sikker på hva jeg mener om den. Den er “bevisst dårlig laget” på flere punkter, med cheesy 70-talls-estetikk og effekter. Innimellom dette er det vanskelig å skille ut hva som er “morsomt-dårlig” og hva som bare er dårlig. Jeg er sikker på at det er litt av begge inni der.

Nok en norsk film fulgte, som har stått i hylla mi lenge, nemlig Jernanger av Pål Jackman (regissøren bak Detektor). Jeg hadde ikke særlig til forventninger til denne filmen, men må si jeg ble positivt overrasket. Dette er et typisk norsk svart-humor-drama på høyden med de beste. Manuset har mange originale sider ved seg, og litt pussige karakterer som får dette til å heve seg over mengden. Bjørn Sundquist spiller den samme rollen han alltid gjør som hovedpersonen Eivind, en gammel, bitter fordrukken nordlending. Han sitter på båten sin, Jernanger, i Stavanger og drikker med sine gamle kompiser. Han hadde planer, men han har endt opp med å ligge til kai i Stavanger og servere øl. Filmen handler om Eivind, den unge Kris som dukker opp, deres planer for livet som ligger henholdvis bak og foran dem og relasjonen til hver sin store kjærlighet. Det er en kjent oppskrift, men den er som sagt gjort med sin egen vri, en egen sjarme og humor og er velspilt nok til at det blir interessant. Helt klart en positiv overraskelse.

Den siste filmen jeg fikk med meg var “Wall Street“, originalen fra 1987. Denne har jeg jo sett flere ganger før, men det er mange år siden nå. Det var et positivt gjensyn med en god film, og gode skuespillere. Både Charlie Sheen, Michael Douglas  gjør blant sine beste roller i denne filmen, og Oliver Stone briljerer. Man kan klage på at den er utdatert, men man må se den som det den er – et dokument fra 80-tallet. Det er en enkel og lite subtil film, men den er så velfortalt, velskrevet og velspilt at det er helt greit.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.

Bad Behavior has blocked 11387 access attempts in the last 7 days.