Noen ganger er soundtracket bedre enn filmen, og noen ganger er det bare soundtracket vi husker. Det er veldig mange færre som har sett 1492: Conquest of Paradise og Chariots of Fire enn det er folk som har hørt på Vangelis’ legendariske soundtracks. 1492 er ingen dårlig film, men det er vel få som tør påstå at helheten er bedre enn lydsporet. Andre ganger er soundtracket med på å løfte det som ellers ville vært en middelmådig film til noe mer, eller det som ville vært en bra film til å bli genial. For å holde oss til Vangelis – Blade Runner ville nok vært en veldig god film selv uten soundtracket, men med musikken står den som en av de beste filmene noen sinne. Og hva med The Matrix? Hva ville “Girl in the red dress”-scenen vært uten Rob Dougan’s låt Clubbed to Death? Muligens bra, men ikke ikonisk som den er.

I forrige post fortalte jeg om hvordan smakebiter fra soundtracket fikk meg til å bli nysgjerring på den kommende filmen Skumringslandet. Jeg har hatt den opplevelsen med to andre filmer nylig. Inntrykket jeg har fått av actionfilmen Hanna ut fra kritikkene er at det er en bra popcornfilm, med gode skuespillere og gode actionscener, men at den ikke har klart å treffe spikeren helt på hodet. Anmeldelser som fikk meg til å trekke på skuldrene og tenke “OK, jeg kan sikkert se den på DVD når den kommer eller no…” Så kom jeg helt tilfeldig over Chemical Brothers’ soundtrack til filmen på Spotify. Da sperret jeg ørene opp. Det går etter min mening inn i kategorien hysterisk bra. Og det gjorde meg nysgjerrig på filmen. Jeg kan ikke høre en låt som Car Chase (Arp Worship) uten å virkelig få lyst til å se hvordan den passer inn i filmen. Det er en typisk låt som kan løfte en scene til nye høyder.

En annen film jeg var litt lunkent interessert i var Even Benestad og August Hansens nye film Pushwagner. Pushwagner selv er jo en ganske kul type, og det er bra regissører, så det kunne jo være noe. Men det gjorde meg ikke gira. Nok en gang er det soundtracket som har fått meg til å våkne. Jeg her stor fan av Ugress, og følger litt med på når han kommer med noe nytt. Som for eksempel Pushwagner-soundtracket. Som det meste annet innen musikk hørte jeg det på Spotify (forøvrig – ikke la deg lure av artistnavnene – det er samme mann alt sammen), i tillegg til å høre regissørene fortelle om hvordan det ble til på Filmfrelst. Albumet inneholder mye gull, og er kanskje en litt merkelig og eklektisk miks av elektronisk musikk, som virkelig gjør meg nysgjerrig på hvordan dette funker på film, og hvordan filmen kan være når de har brukt dette til å bygge opp under en dokumentar.

Så det er tre filmer jeg enda ikke har fått sett, men som soundtracket har gjort me interessert i. Jeg vet ikke enda om det er tre nye Blade Runner eller Chariots of Fire, men jeg får vel leve i håpet. Det er helt sikkert også mulig å få et soundtrack som frittstående er bra til å matche dårlig med filmen. Mye kan nok ødelegges i klippen. Jeg kan ikke huske noen eksempler – kanskje de bare blir glemt?

Uansett er både Hanna, Pushwagner og Skumringslandet er filmer jeg må få sett.

(bilder: Saoirse Ronan i filmen Hanna og Pushwagners “Jobkill” – eid av Nasjonalmuseet for billedkunst)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.

Bad Behavior has blocked 218 access attempts in the last 7 days.