Evan Bourne ca to meter over John Morrison. Shooting star press er det for tiden kun han som får lov til å benytte, risikoen for nakkeskader ved over- eller underrotasjon er stor, og ribbensbrister i ny og ne er noe Bourne nesten må regne med. (Alle bilder i artikkelen: WWE)

Dette er en omarbeidet og oppdatert versjon av en artikkel jeg skrev på min egen blogg våren 2010. Den kom som en reaksjon på at jeg fikk stadige spørsmål fra mange ikke helt skjønner seg på wrestling. Om man ikke vokste om med WWF på Sky channel på 80-tallet er appellen til denne amerikanske formen for live teater-stunt-oppvisning sikkert litt underlig. Men jeg skal prøve å forklare.

Først en klargjøring: Wrestling er “fake” så langt som at utfallet av kampene er bestemt på forhånd, og ingen innen wrestling har påstått noe annet de siste 20 årene. Den offisielle betegnelsen WWE, det største forbundet i USA, har er at det er “Sports entertainment”. “Sportslig underholdning” om du vil.

De færreste ser en film og tror at Bruce Willis i virkeligheten meier ned lumske terrorister med maskinpistol, eller tror Robert Downing Jr virkelig har en rustning som kan fly og skyte raketter. The suspencion of disbelief heter det på fint. Med andre ord, Wrestling er en live teaterforestilling, med elementer av akrobatikk, styrke og stuntmannstriks, der handlinger vanligvis improviseres frem mot en på forhånd bestemt avslutning.

Det betyr selvsagt ikke at wrestling er ufarlig, det er flust med eksempler på wrestlere som har omkommet eller blitt skadet for livet, og det kreves minimum ett års trening og øvelse før man er klar til å gå kamper. (Det finnes selvsagt unntak, men regelen er likevel” Do NOT try this at home.”)

John Cena - The Champ is here - über-face og WWEs ansikt ansikt utad, gimmicken hans som hvit rapper virker latterlig til du hører at han faktisk er en hvit rapper, da er den fortsatt latterlig

Forhistorien til wrestling slik vi kjenner det i dag er lang og kronglete. Opprinnelig var det styrkeoppvisninger på omreisende sirkus, og legitim fribryting som var grunnstenen. Så på 1920-tallet innså en del impresarioer at showene trakk fler publikumere når de var mer spektakulærer, og utfallet kunne fikses så publikum ble overrasket eller fikk resultatet de håpet på.

Så gikk det en lang periode der mange små forbund reise rundt på omreisende tivoli og holdt show, stort sett var det strenge geografiske grenser for hvor hvert enkelt forbund holdt til. Dette skulle endre seg i 80-årene. Vince Kennedy McMahon overtok driften av farens forbund, og bestemte seg for at det skulle bli det største, WWF (World Wrestling Federation) sin gullalder var begynt.

Planmessig begynte han å kjøpe opp mindre forbund, og hente ut de beste talentene, noen av forbundene fortsatt som rene farmerforbund, der lovende talenter kunne lære seg faget, andre la opp virksomheten. Samtidig ble det mer show, og ideer ble hentet fra tegneseriebøker og filmer. “LARGER than life” ble mottoet, og kronen på verket var introduksjonen av store årlige show som etter at de fikk etablert seg på åpne TV-kanaler ble Pay per view, PPV. Med andre ord, TV-seerne må løse billett for å få sett showet- Det første, og største, Wrestlemania, hadde i år sitt 26 års jubileum.

Pengene rullet inn, og den største konkurrenten, WCW (World Championship Wrestling), ble mer desperat, og forsøkte å vri wrestling over i en mer voksen og “edgy” retning. WWF fulgte etter, underveis med et bytte av navn til WWE (World Wrestling Entertainment) etter en rettstrid med World Wildlife Fund. “The Attitude Era” ble denne perioden kalt, med mer fokus på “voksne” storylines, og råere gimmicker. WCW slet med intern maktkamp i selskapet, og dårlige storylines, og deres forsøk på å redde selskapet ved å hyre inn store og kjente navn som Ric Flair, Hulk Hogan, Kevin Nash og ligende hjalp bare i begrenset grad. Litt som at et fotballag som signerer mange kjente spillere i 30-åra på free transfer ikke alltid kommer særlig høyt på tabellen

Til slutt så Vince sitt snitt og kjøpte opp konkurrenten, og hans drøm om å i prinsippet styre all wrestling var fullbyrdet.

ECW, eller Extreme Championship Wrestling var kjent for å tøye strikken litt ekstra...

Nå har selvsagt mindre forbund gjennoppstått, som TNA (Total Non-stop Action) og RoH (Ring of Honor), og WWE eier flere mindre lokale forbund som operere selvstendig. Men i praksis er mainstream-wrestling i USA styrt av McMahon og hans barn. Man kan selvsagt like eller mislike det, men all den tid det er et begrenset marked betyr det gjerne at det blir mye bang for the buck. Wrestling er og ekstremt stort i Mexico, og andre mellomamerikanske land, i Japan, så vel som i Stor-Britannia. De fleste andre europeiske land har og ett eller flere forbund, her i Norge har vi NWF som holder til på østlandet. De har du sett om du har vært på wrestling i Dødens dal under UKA her i Trondheim.

WWE har delt opp sin wrestling i to brands, merkevarer, med hvert sitt ukentlige show: Smackdown (sendes fredager i USA på kanalen SyFy) og RAW (sendes mandager på kanalen USA). Wrestlere, eller som WWE foretrekker å kalle dem: Superstars og Divas, tilhøreren av showene og gjør brorparten av opptredene sine på ett show. I tillegg filmes det en del kamper, som vises på programmet Superstarts. Gjerne mindre etablerte stjerner som får visst seg frem.

WWE har og en Wrestling/Reality serie kalt NXT der hver sesong følger 8 talenters konkurranse om en plass på rosteren i en av de 2 store showene. Tidligere holdt man og liv i en tredje brand, ECW, restene av et oppkjøpt forbund, men dette ble lagt ned like over nyttår i 2010. Utover TV-showene er det såkalte “mørke kamper” som foregår på samme show som TV-sendingene, men ikke vises på skjermen, i tillegg til rene “house-shows” som ikke filmes, men kun vises for publikum i salen. I alt wrestler en proff wrestler i et av de store forbundene over 100 kamper per år med stort og smått.

Kampene “vinnes” på flere ulike måter. Det vanlige er Pinfall, altså at motstanderen har begge skulderblad i bakken i tre sekunder (telles av dommeren)- Videre: Submission, et grep som tilsynelatende utsetter motstanderes for så mye smerte at han/hun gir opp; Countout, altså at motstanderen har forlatt ringen og dommeren rekker å telle til 10; Disqualification, når det har dukket opp wrestlere som ikke er en del av kampen og blandet seg inn, annen juks eller bruk av fremmede objekter som de berømmelige klappstolene, samt at dommeren kan stoppe kampen om en av wrestlerene er for skadet eller “skadet” til å fortsette. I tillegg finnes det spesielle kamp-stipulasjoner, som oftest brukes i PVVer. (For eksempel Streetfight, Ladder-match, Last man standing, eller klassikerene Battle Royal.)

CM Punk, klart til å sende Rey Mysterio til drømmeland med sin finisher: the Go-to-sleep

Noen grunnleggende begrep:

  • Kayfabe: Den oppdiktede historien, storylinen rundt en feide, eller en wrestler. I begynnelsen var kayfabe det man ønsket fansen skulle tro på, og slike fans ble kalt “marks”. De som så forbi kayfaben og vurderte wrestling mer som en filmkritiker vurderer en film, ble kalt “smarts”. Nå om dagen er det stort sett bare småunger som er ekte “marks”. Eksempler på kayfabe er at The Undertaker er en udødelig demon fra Death Valley, at Kane ble mentalt vansiret i en brann som liten og at Jack Swagger har vunnet alt som er å vinne av priser og premier i oppveksten. Det motsatte til kayfabe er “shoots” som er reelle hendelser. Typiske eksempler er om en oppsagt wrestler går ut i media, folk som tas i doping, eller når noen blir legitimt skadet og må forlate ringen for en kortere eller lenger periode.
  • Spot: Et spot er en serie innøvde manøvre eller handlingsmønster wrestlere bruker når det bygger opp fortellingen i en kamp. Noen tekniske brytere kritiseres for å være “spot-monkeys” i at det kan mange ekstremt flashy manøvre, men ikke evner å binde det hele sammen til en helhet. I noen tilfeller snakker man om “albino dalmatian” kamper, “all the spots are missing”.
  • Moveset: Hver wrestler har en del manøvre de behersker og trives med. Underveis i kampen avtaler wrestlerene seg i mellom hvilke manøvre de skal bruke, og begge har ansvar for at de fungerer. Vanligvis har wrestlere kjennetegnsmanøvre, som de kan avslutte kamper med. Slike “finishers” får ofte navn som spiller på wrestlerens gimmick.
  • Gimmick: Rollen en wrestler har, være seg en ufordraglig rikmannsønn, en kultleder eller en fjern slacker. De fleste wrestlere i dag har mer eller mindre troverdige gimmicker, og ofte bygger de på elementer fra wrestlerens egen personlighet.
  • Heel/Face: De aller fleste wrestlere er enten HEELs eller FACE. Med andre ord, bad guy eller good guy. Men samme bryter kan jevnlig veksle, avhengig av hva som trengs i en storyline. Noen få er så “over”, eller akseptert som interesante, av fansen at de egentlig er umulig å definere hverken som det ene eller andre, og de referers gjerne til som tweeners. Det kan være en tilsynelatende face som rutinemessig bryter reglene for å vinne, eller det kan være en heel som deler ut rikelige mengder fik og deng uavhengig av hvem som er mottager. Ofte kan det være en dissonans mellom gimmick og heel/face-status. “But that’s all part of the show folks!”
  • Kofi Kingston, fra Ghana, levere sin ''Trouble in Paradise'' på Dolph Ziggler

  • Booking: Oppsett av kamper, og der i gjennom historien man skal skape. Eksemper kan for eksemple være en heel som føler seg forbigått i hierarkiet, og derfor “saboterer” alle mesterens kamper for å få sin sjanse på mesterskapet, eller det kan være matching mellom to wrestlere som er omtrent på samme statusnivå for å se hvem publikum foretrekker. Å la en wrestler man tror har gode sjanser for å bli populær få lov til å jobbe seg opp i hiererakiet kalles å gi de en “push”. Å la noen under deg i hierarkiet slå deg, kalles å jobbe for dem. (Du jobber for at de skal bli “over” hos fansen.)
  • Stiff: Om en wrestler er hardhendt, eller ikke selger motstanderens manøvre er de “stive”. Ofte et tegn på at de er urutinerte, eller misliker bookingen. De føler kanskje det er feil at de skal jobbe for en ny jypling, eller de mener motstanderen ikke selger deres manøvre bra nok, så de legger inn litt ekte kraft i grepene. Konsekvent stive wrestlere varer gjerne ikke lenge i bransjen, siden få er interessert i å gå kamper mot dem. Beslektet er uttrykket “bump”. En bump er en ekte treffer, og all wrestling innebærer en del bumps. Men for mange av dem betyr fler skader og kortere karriere.
  • Squash: Kamper som er booket svært ensidig, ofte kun for å vise hvor fryktingytende den kjente wrestleren er. Varer gjerne noen få minutter. Squash-kamper havner sjelden på TV, med mindre det er del av en massiv push, der den som pushes squaher en annen etablert wrestler.
  • Main Eventer/Midcard/Jobber: Hvilket nivå i hierarkiet en wrestler er. Main Eventer er de mest kjente, mest populære wrestlerene, de som har “paid their dues” og virkelig etablert seg som de som må regnes med. De har vanligvis kamper på alle PPVer og er jevnlig i mesteskapsbildet. Midcards er de som er enten på vei opp, eller har stagnert midt på stigen. De er kapable og kjente fjes, men de er ikke troverdige mestersskapsinnehavere. Ofte kan de være under oppbygging, eller de har visst seg å ikke komme nok “over” hos publikum til at selskapet vil satse på dem. De kan vinne eller tape om hverandre, og ofte er det midcardene som ender med en solid push om man har tro på dem, eller de synker ned i jobber-status om de ikke passer seg. Jobbere er som navnet tilsier de som jobber for at andre wrestlere skal se bra ut. De kan være på vei ut av kontrakt, ha gjort seg upopulære hos ledelsen, eller mangler ferdigheter eller karisma som gjør de uinteressante markedsmessig. Men noen ganger kan en jobber få et push, om de har oftet mye for selskapet, vært samarbeidsvillige og klart å få publikum på sin side. Vanligvis vil selskapet heller send en wrestler de har tro på, men som ennå mangler noe på å slå gjennom, ned i en farmerdivisjon, snarer enn å la vedkommende jobbe for stjernene. Da kan de heller bygge opp ferdigheter og erfaring der, og returnere med en ny gimmick
  • Ted DiBiase er sønn av legendariske The Million Dollar Man, men selv sliter han med å etablerer seg i toppsjiktet, her med Marysse

  • Mesterskap: WWE har i hver brand et stort og et lite mesterskapsbelte. World Heavyweight Championship (Smackdown) og WWE championship (RAW) er de store mesterskapene, mens Intercontinental Championship (Smackdown) og US Championship (RAW) er hakket under. Det er og et Tag Team Championship for tomannslag (som “forsvares” på begge showene). Tilslutt kommer WWE Diva Championship (som og forvares på begge show) for jentene.

Så hvorfor kan wrestling så fenge og ha millioner av seere hver uke? Den viktigste årsaken er nok kombinasjonen av dyktige skribenter og oppofrende utøvere. En god storyline er litt som en tegneserie, det er ikke nødvendigvis slik at slutten alltid overrasker deg, men så lenge veien dit er underholdene så er ikke det så farlig. Det krever og at en wrestler ikke kun trenger muskler, smidighet og akrobatikk, vel så viktig er sjarm, karisma og skuespillerevner. I tillegg kreves det en viss ydmykhet, man må takle å jobbe når det er påkrevd, man må kunne selge motstanderens manøvre, og man må ikke ha for mange divanykker backstage.

En Batista-bomb på en av Hardy guttene, husk å hold hodet fremover, så slipper du en hjernrystelse

I tillegg har de største forbundene “wellness” program, for å stoppe doping og legemiddelmisbruk. For WWE sin del er det slik at første gang man blir tatt er 30 dagers suspensjon uten lønn, andre gang er det 60 dager og tredje gang blir man sagt opp og svartelistet for en lengre periode. Fareneog den negatve stigmaen knyttet til dopmisbruk er for høy til at selskapene vil ta risikoen. Nå skal det sies at steroider i mange stater ikke er ulovlig, så en wrestler kan godt ha fått i seg mye rart i perioder før de begynte på kontrakter i de store selskapene. Samtidig er det er dreining vekk fra rene muskelbunter med begrenset rørlighet og moveset.

WWE har og innført begrensninger på hvilke manøvre som er tillatt. Noen ekstremt risikable manøvre er forbud, andre er kun tillatt for wrestlere som har bevisst at de behersker dem til fulle. Andre ting som for eksempel at det først i år ble forbudt å bruke klappstoler av stål mot hodet til en motstander (et populært knep når en heel virkelig skulle hamre inn hvor ond han er, og ikke alltid like lett å beregne så ikke små hjernerystelser blir resultatet), viser vel at risikoen for skader er til stede.

Alkohol er bannlyst de siste 12 timene før en offisiell opptreden, og hasj og andre rekreasjonsmidler medfører bøter på $2500 hvis man blir tatt. Om noen blir tatt er det gjerne en kayfabe grunn til fraværet, men alle som vil kan samtidig sjekke de formelle presseskrivene, så lenge du vet hva døpenavnet til den enkelte er. Plutselige fravær blir ofte mistenkeliggjort som brudd på wellness-programmet, men det kan være lykkeligere omstendigheter. En wrestler som skal på bryllupsreise eller ha en velfortjent familieferie for eksempel.

Det er jo ikke bare mannfolk som får boltre seg i ringen, divaene hører også med, som AJ

Hvordan kan man så se wrestling? WWE har tre primær-show: Superstars, Smackdown og RAW.
Disse kan man se fritt på kabeltv i USA og de legges ut på amerikanske streaming-sider. (Da trenger du en US-proxy for å streame.) De havner og på torrents, eller noen ganger YouTube. I tillegg sender TV2 Zebra RAW med noen ukers forsinkelse, og Eurosport sender noen eldre kamper i WWE-classics format. PPVene deres kan man enten kjøpe via SKY-direct, eller bruke torrents (Disclaimer:ikke helt lovelig det siste der.) For TNA er det mye det samme, men de legger og ut dedikerte “webmatches” på sin egen Youtube-kanal. Tidligere visste også Eurosport TNA tidligere, usikker på om de forsatt gjør det. RoH legger ut alle sine vanlige show på nett med en ukes forsinkelse, siden de har ganske begrenset kabeldekning. TNA er kjent for å ha mange eldre superstjerner kombinert med unge fremadstormende wrestlere, men har gjerne dårligere storylines. RoH har nesten ingen storylines, utover det mest nødvendige for å bygge opp feider, men har til gjengjeld svært tekniske wrestlere, ofte lettere og mer akrobatiske enn i de øvrige forbundene, med meksikansk “luchadore”-stil.

Wrestling er med andre ord ikke mer underlig enn for eksemple lese tegneseriebøker, se action-filmer eller følge med på TV-serier, forskjellen er vel mer mediet historien fortelles i. Og WWEs RAW er etter eget utsagn verdens lengst eksisterende episodiske TV-show, etter å ha blitt sendt hver uke siden januar 1993, med SmackDown på andre plass.

Tagged with:
 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.

Bad Behavior has blocked 218 access attempts in the last 7 days.