En gruppe mennesker med sterke personligheter som står fast i en heis. Dette høres egentlig ikke ut som et dårlig premiss for en klaustrofobisk thriller (i mer enn en forstand) som kommer tett på karakterene. Men dersom man stort sett skal holde seg til premisset og ikke vise for mye av hva som skjer utenfor heisen – er det da mulig å fylle en og en halv time med det? Hollywood ga gutta fra Tappeluft sjansen. Dessverre hadde de verken manus eller skuespillere til å få det til.

Jeg har vært så heldig å få sett den “norske” Hollywood-filmen Elevator (norsk regissør og produsenter). Dette skjedde i all hemmelighet og med krav om konfidensialitet, men siden anmeldelsene nå begynner å komme filmen nå har hatt premiere i Norge antar jeg at det er lov å snakke om filmen. Dessverre har jeg ikke så mye pent å si om den. Både Filmpolitiet på NRK P3 og Filmofil på Radio Revolt har anmeldt filmen og landet ned på en middelmådig karakter. Jeg synes Rune Håkonsen kanskje strekker seg litt langt for å finne forsonende trekk, mens Jens Erik Vaaler i Filmofil faktisk har sett den to ganger og ikke klart å gi den mer enn en 2’er.

Skal du skvise karakterene så tett sammen og gå så tett opp i trynet på dem må du ha både interessante karakterer og gode skuespillere. Denne filmen har ingen av delene. Karakterene synes stort sett å ha fått utdelt navn, yrke og ett karaktertrekk. Det er det vi får vite om dem, og det er det de viser på skjermen. I en film som stort sett utelukkende handler om spenningen rundt hvorvidt de vil komme seg ut i live er det nødvendig å engasjere seg i karakterene, men når vi vet så lite om dem blir det vanskelig. De er heller ikke spesielt godt spilt. Det er sikkert ikke lett å gjenskape klaustrofobi og panikk og å forholde seg til kamera som kommer så tett innpå, men disse skuespillerne feiler også totalt. De klarer på ingen måte å redde et dårlig manus. Jeg vet ikke om det er regien som svikter, eller om skuespillerne bare rett og slett ikke er gode nok, men det er kanskje en kombinasjon? Noen av skuespillerne (Joey Slotnick, John Getz) har imidlertid levert bedre før.

Og så kommer vi til selve historien. Foruten noen få flashbacks for en av karakterene (som det vil spoile for mye å gå i dybden på), er vi omtrent hele tiden inne i heisen. Handlingen utspiller seg i bortimot real time. Det er i høyden noen få timer i filmens univers som utspiller seg i løpet av de 1,5 timene eller så filmen varer. Dessverre er det bare manus til å fylle rundt 25 minutter. Dette er løst ved å strekke en del plottpoenger ut i det absurde. Det er idiotisk hvor lenge karakterer i en livstruende situasjon kan bruke på å komme fram til løsninger du som seer skjønner umiddelbart, og hvor mye tid filmen skal bruke på å vise det. Den er svært langt unna å opprettholde den intensiteten en film som dette krever. Og som andre har påpekt – den har plotthull du kunne marsjere Alexander den Stores hær igjennom.

Uten å spoile det som skal være det klimaktiske høydepunktet må jeg bare formidle litt oppgitt hoderisting. Mot slutten tar filmen en helt ny (dog forutsigbar) vending. I en helt latterlig, og fryktelig langdryg, sekvens med et splatter/exploitation/kalldetnåhvaduvil-element får filmen det endelige nådestøtet. Ideen var nok å vise hva mennesker gjør når desperasjonen og trangen til å overleve er sterk nok, men jeeez… Det funker rett og slett ikke, og det er karakterer man har null følelsesmessig investering i som gjennomfører det.

Dette er rett og slett en dårlig film. Synd, egentlig. Dette blir nok ikke Stig Svendsen og Tappelufts store gjennombrudd i Hollywood.

Tagged with:
 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.

Bad Behavior has blocked 11387 access attempts in the last 7 days.