Brettspillet “The Hobbit” fra Fantasy Flight Games er et av spillene som har fått mye spilletid i heimen hos meg. Et kjapt, enkelt og underholdende spill fra Reiner Knizia, med de samme fantastiske illustrasjonene av John Howe som preger Knizias spill fra Lord of the Rings-franchisen, og er sentral visuell inspirasjon til Peter Jacksons filmer.

I brettspillet The Hobbit spiller du ikke en hobbit, som tittelen kanskje skulle tilsi, men en av dvergene som følger med hobbiten Bilbo på vei mot dragen Smaug. Målet for reisen er å komme fram til dragen Smaug og drepe ham før han ødelegger byen Laketown, men det er ikke målet ditt som spiller. Målet som spiller er å ha karret til seg mest mulig rikdom gjennom eventyrene man opplever på veien dit.

Rikdom skaffer man seg gjennom å bruke karakterens styrke, initiativ/forsvar, kløkt og uthodenhet/oppspart mat til å overvinne diverse utfordringer. I “adventure”-fasen av spillet trekker man opp kort med utfordinger, og det går på rundgang å prøve å løse dem. Utfordringene består i et sett med ressurser man må oppnå. Dette gjør man gjennom å summere et sett med egenskaper på sitt karakterkort med det man klarer å få gjennom å kaste fem terninger med tilsvarende symboler. I tillegg har man en oppspart ressurs med mat i form av lembas-brød, som representerer utholdenhet. Lykkes man i å oppnå den riktige kombinasjonen får man et gitt antall edelstener i plast, og den som har flest slike når man enten har drept Smaug, eller Smaug har utryddet Laketown, har vunnet.

Utvikling av egenskaper på karakterarket oppnår man gjennom budrunder ved hjelp av “dvergekort” i periodene mellom “adventure”-fasene. Her beveger hobbiten seg over brettet og passerer diverse ressurser. En skjult budrunde basert på kort på hånden avgjør hvem som får flytte hobbiten først og sist, og dermed hvilke egenskaper man får forbedre (eller forverre).

Spillet handler om kalkulert risiko. Å få tak i de egenskapene man trenger og vurdere hvorvidt man har de nødvendige modifikasjonene på terningkastet til å kunne klare oppdraget med tilstrekkelig sannsynlighet. Vanskelighetsgrad og belønninger stiger gjennom spillet, som også er ganske kort, så man havner stort sett ikke i den situasjonen at man er helt akterutseilt og bare må slite seg gjennom et langt spill der man bare venter på å få tape og bli ferdig med det.

Spillet er som sagt ganske kjapt. Har man spilt det før, og har man ikke spillere som dveler urimelig lenge ved ethvert valg man må gjøre, så er vel spilletiden på rundt 30 minutter. Dette gjør det til et spill man ofte har tid til, og svært spillbart. Reglene er også enkle og greie, og kan stort sett læres bort på 10 minutter. Spillet favoriserer heller ikke erfarne spillere så veldig, så det er gøy også for nybegynnere. Det har også den store fordelen at alle spiller hele tiden. Det er veldig lite venting i dette spillet, og det går fort fremover. Derfor er det lett å holde på interessen.

Svakheten til spillet er nok at det strategiske elementet er litt for svakt. Det er litt for få muligheter til valg som betyr noe, og disse begrenses veldig av hvilke kort du trekker og hva du kaster på terningen. Det som er lagt opp til at skal være den store avgjørelsen i spillet – hvorvidt man prøver seg på et oppdrag eller lar det gå videre er i realiteten ganske enkelt. Man må klare mange oppdrag for å vinne spillet, og konsekvensene av å tape dem er som regel ikke så alvorlige. Derfor lønner det seg svært sjelden å la det passere, med mindre man virkelig ikke har noen sjanse. Det er bedre å gamble og kanskje vinne enn å la de andre stikke av med all rikdommen. Derfor koker det meste egentlig ned til flaks.

Likevel blir det som regel ikke kjedelig, for det går fort fremover og er fort ferdig. Spenningen er også kontinuerlig, og det er sjelden at seire er veldig overlegne. Det er derfor et anvendelig spill som passer i mange sammenhenger, og det er nok noe av grunnen til at det er et av de mest spilte spillene hjemme hos oss det siste året.

En siste, irriterende feil med spillet er også at det er for få av de gjennomsiktige plast-klumpene som skal representere edelstener. Summen edelstener som kan tjenes opp gjennom spillet er rimelig konstant, og de aller fleste av dem blir brukt. Derfor er det helt meningsløst at det er for få av disse steinene som ikke kan koste mange øre.

Passer for: Alle fra 7-99. Særlig de som har litt interesse for Ringenes Herre, drager eller terninger og fargerike steiner i plast.

Plusspoeng:

  • Kort spilltid
  • Enkle regler – lett å lære
  • Lite venting
  • God gjenspills-verdi
  • Pen layout og illustrasjoner

Minuspoeng:

  • Litt for enkel strategi
  • For få edelstener i esken

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.

Bad Behavior has blocked 11018 access attempts in the last 7 days.