Kjære George. Ikke du, denne gangen George Lucas, selv om du tydeligvis har begått en helt unødvendig 3D-konvertering av Star Wars Episode I, men du, George R.R. Martin, som har skrevet en bok hvis eneste poeng synes å være å bevise for oss tidligere store fans at ditt livsverk “A Song of Ice and Fire” har vokst seg ut av alle proporsjoner og kjørt seg fast i ei hengemyr.

Vi visste det egentlig etter forrige bok: Du har skrevet deg dypt inn i det jeg tidligere har omtalt som Robert Jordan-fella. Vi, dine hittil så trofaste fans, levde i fornektelse og håpte  at “A Feast for Crows” bare var en dårlig periode og at du hadde en genial plan på lur som ville hjelpe deg å skrive deg opp av dypet igjen, men nei… du har nå bekreftet alt det vi fryktet. Du er akkurat som de fleste andre fantasy-forfattere nå til dags. Dere kan skrive et par gode bøker, kanskje opptil fire, men så går det nedover.

Jeg skal komme med noen teorier senere om hvorfor dette skjer, men la meg først komme med noen velmente råd:

1) Enhver karakter og ethvert plott du velger å introdusere må være tydelig relevant for hovedhistorien du prøver å fortelle. Det er din jobb å overbevise leseren om at de er relevante.

2) Jo flere karakterer du gjør til hovedkarakterer, jo vanskeligere blir det å følge med på og bry seg om hver av dem.

3) Jo flere, og jo mer kompliserte, plott du introduserer, jo vanskeligere og blir det å følge med på og bry seg om hvert av dem.

4) Å drepe en hovedkarakter i ny og ne er greit, men jo flere ganger du gjør dette, jo mindre blir effekten. Etter hvert slutter også leserne dine å investere emosjonelt i karakterer som både dukker opp og dør tilsynelatende tilfeldig.

5) Jo flere ganger du legger ut cliffhangere, for så å bryte dine premisser neste gang vi kommer tilbake til karakteren, jo mindre troverdig blir du overfor leseren. Også kjent som “men-hun-var-ikke-død-likevel-fordi-noe-spektakulært-og-usannsynlig-skjedde”-effekten.

6) Ikke introduser flere plott enn du klarer å holde framdrift i! Nei, du har ikke lov å skrive 800 sider uten at plottene (ja, alle sammen!) har kommet et vesentlig skritt videre. (Se forøvrig pkt. 1-5).

For å illustrere disse poengene vil jeg komme med noen eksempler på hva som skjer med noen av karakterene i “A Dance with Dragons”. Den eneste spoileren dette egentlig inneholder er avsløringen av at ingen ting av betydning skjer med noen viktige karakterer i løpet av denne boka. Dette er egentlig nyttig informasjon for eventuelle lesere som ikke har lest boka, slik at man kan justere ned forventningene og unngå å bli skuffet.

Så – hva skjer (ikke) i “A Dance with Dragons”? To eksempler:

Tyrion Lannister starter som en dverg som har blitt tilsidesatt i de store plottene, men fortsatt har noen allierte. Gjennom hele boka er han en en dverg som har blitt tilsidesatt i de store plottene, men fortsatt har noen allierte. Disse allierte skifter under veis et par ganger. Han ender opp som en dverg som har blitt tilsidesatt i de store plottene, men fortsatt har noen allierte.

Daenerys Tagaryen starter som dronning over en by på andre siden av verden der hun styrer over en by som har lite relevans for det som skjer i det landet bøkene egentlig handler om. Hun har 3 drager som nærmer seg puberteten. Vi får vite at drager er rovdyr. Nitidige beskrivelser av status quo kulminerer i en stor dramatisk hendelse. Vi får vite lite om hvordan denne påvirker hun som åpenbart er en viktig hovedkarakter, men mye om hvordan denne påvirker denne byen på andre siden av verden fra det landet bøkene egentlig handler om.

Noen nye perifere karakterer gis mer rom, formodentlig fordi de skal bli viktige senere. Alle de gamle karakterene får i tillegg fortsatt spalteplass. Et par av dem bygges opp til at de er i ferd med å gjøre noe viktig, men rekker ikke faktisk å gjøre noe av betydning. Et par av dem bare gjør ting som ikke synes å påvirke noe i nevneverdig grad. Et par av dem later til å kunne bli viktige, så blir de drept veldig plutselig.

Og la oss ikke snakke om alle de hordene av adelige hus som det stadig lasses på med. Denne boka handler bare om halvparten av dem, men de blir stadig flere. Det er ikke lenger nok å holde handlingen til de 7-8 store husene, nei nå må vi få med oss detaljene om alle de små husene som blander seg inn. Og med årevis mellom bøkene er det lett å dette av lasset.

Antall sider i boka: 1019.
Antall sider nødvendige for å fortelle det som synes å være relevant for det overordnede plottet: Ca. 70.

Gjennomgående i boka hamres noen ganske få relevante poenger igjen og igjen og igjen og igjen til man blir sprø. Alt som skjer synes å være sideplott mens vi venter på “The Final Showdown” om The Iron Throne og den store invasjonen av vandøde fra nord. Heller enn å forsyne oss med pausefyll kunne du bragt oss nærmere disse to hendelsene, George. Det er ikke interessant alt det Daenerys holder på med mens hun prokrastinerer sin retur til Westeros. Jada, du har mange fiffige idéer, men spar dem heller til egne bokserier. De er ikke relevante for plottet i denne.

Det er trist, George, for du har en god idé, en spennende verden, (alt for mange) gode karakterer, men du har mistet fokus på historiefortellingen.

Men nok om denne boka. “A Song of Ice and Fire” er død. Slik Robert Jordan’s “Wheel of Time” også var det etter bok 5 eller deromkring. Hva skjedde med de gode, gamle trilogiene med bøker på 4-500 sider, som sluttet mens leken var god? For ikke å snakke om de store sci-fi-mesterverkene der forfattere som Isaac Asimov og Philip K. Dick fint klarte å få fram en verden og en god historie på 100-200 sider. Hva skjedde som ga oss disse ørkesløse seriene på ti 1000-siders bøker fulle av meningsløst pjatt som burde vært kuttet?

Min teori er at de store fantasy og sci-fi-forlagene ikke lenger holder seg med redaktører som faktisk kritiserer forfatterne. Det ligger for mye penger i å produsere store, og mange, bøker. Om du bare har fått en fan-skare hektet på bok 1, så blir du fort for stor til at noen redaktør vil kritisere deg og be deg om å kutte. Dessverre. Resultatet blir at det som en gang var en lovende start ender opp med å bare suge penger ut av fansen, som til syvende og sist mister interessen – slik vi gjorde med Wheel of Time og nå er i ferd og gjøre igjen.

Nei, gi oss tilbake redaktørene! Hugg løs på disse grusomme mursteinene. Klippe, klippe, klippe! Drømmen hadde vært om du gikk tilbake, George, sammen med en redaktør, og kuttet ned på serien din til et lesbart format.

Fantasy og sci-fi-bøker ligger dårlig an for tiden. Det er på TV-serie-fronten at ting skjer nå om dagen. Et håp ligger kanskje i TV-serien Game of Thrones også. Vi kan håpe at produsentene av den ser hvor dette bærer, og skjønner at det må gjøres grep i sesong 4 eller 5 for å holde historien på sporet. Jeg krysser fingrene, for bøkene har jeg gitt opp.

Men… jeg kommer til å lese resten også, altså. I alle fall ei bok eller to til. Det er jo spennende. Jeg må jo få med meg hvor dette bærer hen, selv om det går alt for sakte og alt for springende og uten fokus.

Jeg måtte jo ta en titt på noen andre anmeldelser også. De store kommersielle synes bare å kappes om å være de som ukritisk skryter mest, slik som Dana Jennings i NY Times, Jeff Vandermeer i LA Times og Lev Grossman på Time.com.

Heldigvis finnes det noen mer nyanserte der ute, bloggere som Liviu på Fantasy Book Critic og Stefan Sasse. De får meg til å innse at jo da, hver for seg er de fleste (dog ikke alle) delene av historien gode, men de burde ikke vært rørt sammen til en alt for seig masse. Kanskje  burde det vært skrevet separate bøker eller noveletter som følger en og en karakter? Det kunne vært noe.

5 Responses to Nei, nei, nei, George!

  1. Sverre says:

    Et godt råd jeg kan slutte meg til fra http://sunson.wordpress.com/2011/08/17/a-dance-with-disappointment/:

    “Advice: This book need not be read until the next book comes out. In fact, if you have not read Feast of Crows, hold off reading that also, wait for the next book, make sure people say “finally, the story is moving forward”, and then read Feast and Dance and the next book. Unless you like being frustrated, and thought of waiting for 5 years to find out if the story moved another inch is something you look forward to.”

  2. Bjørn E. Sørgjerd says:

    Hei,

    Kunne ikke vært mer enig. Hovedproblemet er at han har sukess og så tror han bare kan skrive på. En god ide og en trilogi blir til en endeløs rekke med bøker. Men mer er ikke bedre. Selv ikke i fantasy. Vel, vel, alle andre gjør det jo. Fra Rowling til R. Scott Bakker. Sukk!

    B

    • Sverre says:

      Rowling kan i det minste forsvares med at hun hadde en plan om antallet bøker fra starten av, med en logisk progresjon og avslutning. Hun falt heller ikke for fristelsen til å pøse på med allskens sideplott. Hun led imidlertid også av problemet med stadig lengre bøker.

  3. Arnstein says:

    Jeg personlig synes WoT har tatt seg opp betraktelig etter at hr. Jordan bet i det sure eplet.. Kanskje det kunne være noe å tenke på? Trenger jo ikke nødvendigvis å bite i gresset, men bare la en ny forfatter ta over og gjøre ferdig driten? 🙂

    • Sverre says:

      Har hørt mange si dette, men etter å ha lidt meg gjennom bok 5-8 før jeg ga opp frister det lite å plukke serien opp igjen.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.

Bad Behavior has blocked 11019 access attempts in the last 7 days.