Jeg må fortsette tradisjonen med å lage en topp 10-liste over favorittfilmer jeg har sett det siste året. Som tidligere er det ikke nødvendigvis filmer som kom ut i 2014, men forholdsvis nye filmer jeg har fått sett dette året. Derfor kan det nok snike seg med noen filmer som strengt talt må kategoriseres som 2013-filmer, potensielt også noen fra sent 2012. I år synes jeg kanskje også er det første året da jeg har sett såpass mye ny film at jeg egentlig kan forsvare å plukke ut 10 favoritter, fordi det er mer enn 10 filmer som godt kunne fortjent en plass. At jeg fikk sett så dårlig med nye filmer i 2013, som dermed ble skjøvet til 2014 fører jo også til at dette omtrent blir en 2-års-liste. I år var det rett og slett vanskelig å prioritere.

Årets liste:

10. Interstellar

interstellar

Interstellar er på ingen måte noen perfekt film. Jeg kunne sikkert skrevet side opp og side ned om hva jeg synes er feil med denne ekstremt ambisiøse action-filmen. Det er mye i denne filmen som ikke er troverdig. Likevel er det ikke til å komme unna at denne filmen på sitt beste er så utrolig bra at jeg er villig til å tilgi den. Bare ambisjonene alene gjør nesten at den fortjener en plass på listen. Dette er et science-fiction-epos av den gode gamle sorten, og det er ikke tilfeldig at den har flere referanser til Kubricks 2001: A Space Odyssey, men den er samtidig mye mer tilgjengelig. Den begår et par mageplask i alle de filosofiske poengene den tidvis rimelig uelegant prøver å trykke inn, men det er heldigvis aldri langtekkelig og kjedelig.

Det er få regissører som klarer å gjøre store action-sekvenser som Christopher Nolan, og her er filmens virkelig store styrke. Det er flere “set pieces” i denne filmen som er så visuelt spektakulære og godt gjennomført at man omtrent bare blir sittende og måpe. I motsetning til mye av det vi ser i science fiction og annen film i dag, så føles ikke denne filmen som datagrafikk. Det føles virkelig, med både vekt og tekstur.  Romskipet ser ut som noe vi tror på at NASA kunne bygd. Dette er en film som prøver å være utrolig mye. Den er nok ikke det mesterverket den ønsker å være, men på tross av sine mange, og delvis store, mangler så klarer jeg ikke å la være å gi denne en plass på topplista.

9. Snowpiercer

Jeg var nybakt far under årets Kosmorama, så jeg gikk dessverre glipp av mye, men en av godbitene jeg fikk med meg var sci-fi-actionfilmen Snowpiercer fra sørkoreanske Bong Joon Ho. Filmen har et interessant konsept: Etter at jorden har frosset over lever de siste menneskene ombord på et og på en evig rundreise. Bak i toget bor underklassen presset sammen i køyesenger, mens eliten lever i luksus fremover i toget. En dag reiser en helt seg og leder et opprør fremover i toget, der de må sloss seg vei framover gjennom vogn etter vogn for å nå lokomotivet som skal gi makten til folket. Hver vogn er forskjellig, og har sitt eget unike visuelle konsept, og stort sett sin egen actionscene. Det er denne rikheten i konsepter, samt velregisserte actionscener som er det som skaper denne filmen.

snowpiercer-tilda-swinton

Filmen er listet som koreansk/tsjekkisk, men den har kjente Hollywood-navn i de fleste hovedrollene. Særlig Tilda Swinton gjør en fantastisk jobb som fanatisk bad guy. Dette er imidlertid også en film med store svakheter, som stort sett gjør seg gjeldende i slutten av filmen. Når filmens vendepunkt kommer blir det dessverre mye “tell don’t show”, der karakterene gjennom dialog må forklare oss poenget bak filmens forhistorie. Hvis man klarer å overse dette er det likevel nok annet konsept-og-action-snadder i denne filmen og den fantastiske Tilda Swinton (og andre gode rollepresentasjoner) til at dette også er godt nok til en listeplassering.

8. The Wolf of Wall Street

The Wolf of Wall Street er et fyrverkeri av en film. Fra start til slutt er den en ellevill reise gjennom den galskapen som omgir aksjemeglere på Wall Street. Det er en klassisk “rise and fall”-historie basert rundt Jordan Belfort, den ultimate hedonistiske og umoralske aksjemegleren. Den har mye til felles med Scorceses gode gamle Mafia-klassikere Goodfellas og Casino, akkurat som det er lett å trekke paralleller mellom mafiaen og meglerhusene og investeringsbankene på Wall Street. Scorcese viser hvorfor han er den levende regissør-legenden han er med en film hvor alt er gjennomført til fingerspissene. Dette er en typisk film det er vanskelig å finne feil med. Filmen er 3 timer, men føles ikke lang, fordi den er en utrolig medrivende reise som stadig går til nye steder. Selve historien følger en klassisk mal, men den er fortalt på en så glimrende måte at det likevel føles nytt.

Wolf-of-Wallstreet

Filmen har blitt beskyldt for å være umoralsk. Den fremstiller Wall Street på sitt mest vulgære, og fokuserer på det sirkuset de svært umoralske hovedpersonene lever i, uten å ofre for mye tid på de konsekvensene og de ødelagte livene de strør etter seg. Jeg er sikker på at alle som ser denne filmen til en viss grad drømmer om å være litt som Jordan Belfort. Samtidig dras alt i denne filmen til det absurde (visstnok basert på virkelige hendelser, eller i alle fall Belforts egen fremstilling av hva som skjedde). Man må man vel ha tillit til at de fleste mennesker har et såpass fungerende moralsk kompass at de fleste sitter igjen med en moralsk indignasjon over hva disse folkene faktisk slipper unna med. Og det er vel kanskje det filmen prøver å sette søkelyset på, hvordan systemet faktisk lar disse folkene holde på akkurat som de vil uten konsekvenser, og stå fritt til å starte opp på nytt.

7. Ida

Det er vel lite som høres så pretensiøst ut som en polsk film om en nonne på 60-tallet, i svart-hvitt  og 4:3-format. Og det er det forsåvidt. Det er en ganske langsom film, med lange tagninger og statisk kamerabruk. Den er nok ikke den mest tilgjengelige filmen på listen, men det er en interessant film med mye å bli glad i. Det er også en film som er litt sparsom med hva den forteller deg. Rollefigurene forklarer ikke sammenhengene inn i kamera, det er noe du selv må skjønne litt etter litt. På sitt forholdsvis lavmælte vis tar den for seg møtet mellom den naive unge nonnen som blir sendt ut for å utforske fortiden sin før hun tar sine løfter og hennes tante, kjent som “Red Wanda”, en beryktet dommer og knallhard kyniker, og deres reise for å lære om hva som skjedde med hovedpersonens foreldre, som viser seg å være jødiske.

ida

Polens behandling av jødene både under og etter 2. verdenskrig er ett av flere temaer som filmen tar opp. Det er også en svært vakker film, med et glimrende fotoarbeid der det litt uvante 4:3-formatet brukes for å vise ting i høyden på skjermen på en annen måte enn man opplever i bredere filmformat. Sjansen er stor for at du ikke har sett denne filmen, men dersom du ikke blir avskrekket av alt det jeg har skrevet hittil så er dette en knakende god film du virkelig burde se. Den finnes blant annet på amerikansk Netflix.

6. Guardians of the Galaxy

Marvel bygde videre på sitt univers med to filmer i 2014: Captain America: The Winter Soldier og Guardians of the Galaxy. Guardians var vel på forhånd den av de to filmene jeg var definitivt minst gira over. Jeg har alltid vært mest fan av de Marvel-historiene som foregår på jorda, og de relativt sett mer jordnære karakterene som Captain America og Iron Man (jeg sa relativt). Men etter hvert som trailere og omtale begynte å komme viste det seg etter hvert at det var Guardians som var den virkelig store av de to. The Winter Soldier var en glimrende filmatisering av en av mine favoritt-tegneseriehistorier, men Guardians tok vel stort sett alle med storm.

guardians-of-the-galaxy

Dette er førsteklasses eventyr i rommet, såkalt “space opera” på sitt beste, og lettbeint moro-action og kulhet fra ende til annen. Jeg synes det er umulig å ikke la seg rive med. Dette viste seg rett og slett å være en av de beste Marvel-filmene til nå, og lover virkelig godt for fortsettelsen på franchisen. Årets Captain America-episode var en svært godt gjennomført oppfølger, men Guardians klarte å tilføre noe nytt. Den omfavner alt som er absurd og teit med sjangeren med begge hender og gjør selvironisk humor utav det, noe som etter min mening gjør den mye mer vellykket enn for eksempel filmene om Thor som tar seg selv litt mer seriøst. I motsetning til hva jeg trodde på forhånd ønsker jeg meg nå mer av Guardians, og er spent på å se hvordan dette veves sammen med resten av superhelt-universet.

5. Django Unchained

Dette var en av de filmene jeg aldri fikk somlet meg til å se i 2013, selv om jeg var veldig interessert. Jeg måtte ta meg sammen og få sett den seint i 2014, og jeg ble virkelig ikke skuffet, på tross av all den enormt rosende omtalen den hadde fått. Jeg ble aldri så gira som de fleste andre syntes å bli over Inglourious Basterds, men Django er Tarrantino på sitt beste. Både Spaghettiwestern- og Roadmovie-sjangrene kler også stilen hans utrolig godt. Tarantino har også gjort noe ganske annet enn sine tidligere filmer ved å la det ligge en kjærlighetshistorie i bunn i filmen. Et godt grep som gir litt mer varme til all jævligheten denne filmen er full av. Selvsagt er det servert med Tarantinos sedvanlige humor, som delvis er svært voldelig av seg, hans ukonvensjonelle men alltid like treffende valg av musikk, hans lett gjenkjennelige dialog og hans evne til å hente ut en helt egen coolness fra skuespillerne sine. Dette er Tarantino i storslag.

1138856 - Django Unchained

Den versjonen vi til nå har fått sett er  etter sigende også en nedklippet versjon, og ikke regissørens foretrukne, selv om den allerede er lang. Det ble visst vurdert å lansere den i en del 1 og del 2, som med Kill Bill, men de gikk for å klippe den ned i stedet. Antagelig kommer det en extended edition på et eller annet senere tidspunkt. Den tror jeg kan bli fantastisk.

4. Frances Ha

frances ha

Det ble to svart-hvitt-filmer på lista i år. Frances Ha er regissert av Noa Baumbach og skrevet av ham og hovedrolleinnehaver Greta Gerwig. Baumbach har noen halvkjente indie-filmer på merittlisten som regissør, og har skrevet manus til to av filmene til Wes Anderson. Frances Ha er filmen om en ung kvinne som jakter på drømmen om livet som danser i New York uten egentlig å lykkes, og lever i relativ fattigdom og må leve på venner uten at det stopper henne fra å fortsette. Hun er naiv, og ikke spesielt fornuftig, og lever godt på Ibsens livsløgn. Frances, spilt av Gerwig, står i sentrum for hver scene i filmen, som mer eller mindre må bæres av henne alene. Filme følger tett på henne og hennes reise uten egentlig å ha et veldig tydelig narrativ. Den er mer et portrett av denne unge kvinnen og svinser lettbeint gjennom livet hennes på samme måte som hun gjør. Den er full av humor og varme, og den naive og quirky Frances er akkurat på grensen til å bli irriterende men er sjarmerende nok til at hun lander på riktig side av streken. Frances virker på meg som det typiske eksempelet på oss født inn i middelklassen på 80-tallet som aldri har hatt noen grunn til å tvile på at verden vil gå fremover og at vi kan komme akkurat dit vi ønsker oss i livet uten å være nødt til å realitetsorientere oss på veien. Hun er en karikert person, men jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i henne også. Alt i alt er dette en vellykket, og lett tilgjengelig, film som de fleste

3. American Hustle

Regissør David O. Russel lå nærme toppen på lista mi også i fjor med filmen Silver Linings Playbook. Jommen har han ikke gjort det igjen med American Hustle, en film som er både tematisk og visuelt veldig forskjellig fra hans forrige. Der den forrige var en drama-komedie i liten skala er denne et spektakulært fyrverkeri, med mange likhetstrekk med Scorceses The Wolf of Wall Street, blant annet at den til en viss grad er basert på sanne hendelser og handler om store amerikanske svindlere. American Hustle er imidlertid enda litt tydeligere en komedie, og med enda et hakk bedre karakterer enn de vi får servert i Scorceses kandidat.

american-hustle

Christian Bale og Amy Adams utgjør et glimrende radarpar som svindlere, omgitt av karikerte, men interessante karakterer som Bradley Cooper som den besatte FBI-agenten og Jennifer Lawrence som den irriterende kona. Den gjennomført harry 70-talls-estetikken bidrar også til å understreke en coolness og en mørk humor som er med på å gjøre meg hekta. Denne filmen tok meg med storm og rev meg med gjennom sine litt over to timer uten at jeg klarer å finne et eneste punkt å kritisere den på. Dette var rett og slett en svært underholdende opplevelse.

2. Like Father, Like Son

Japanske dramaer får ikke alltid så mye oppmerksomhet i Norge. I 2009 var jeg så heldig å få se regissør Hirokazu Kore-Edas film Still Walking på kino i Trondheim, inkludert møte med regissøren etterpå. Jeg har vært en fan av ham siden. Filmene hans spiller veldig på japansk kultur og tradisjon, men behandler likevel allmenne menneskelige temaer. Både Still Walking og Like Father, Like Son har familieverdier og far-sønn-forholdet i sentrum, temaer som antagelig lett kan settes ekstra på spissen mot bakteppet av et såpass tradisjonsbundet og patriarkalsk samfunn som det japanske.

like-father-like-son

I Like Father, Like Son møter vi et ektepar, som lærer at deres sønn og eneste barn ble forbyttet med et annet ved fødselen. Deres biologiske sønn har vokst opp i en arbeiderklassefamilie, mens de har oppdratt sin sønn i tråd med deres middelklasseidealer om statusjag. Historien spilles rundt de to foreldreparene, og særlig den ene farens, reaksjoner på dette og forskjeller i innfalsvinkel og barneoppdragelse. Det er da særlig middelklassefaren som tar dette tungt, og er den vi følger som hovedperson i filmen. Selv om premisset ikke nødvendigvis virker så veldig realistisk, så klarer Kore-Eda å overbevise i måten foreldrene, og barna, håndterer den situasjonen som har oppstått. Dette ender opp med å være en gripende film, og en av de filmene som i alle fall fikk meg som nybakt far til å tenke.

 1. Gone Girl

Regissør David Fincher står bak noen av de mest minneverdige filmene fra 1990- og 2000-tallet, som Seven, Fight Club, Zodiac og The Social Network. Med Gone Girl kaprer han min førsteplass for i år. Dette er en thriller på nivå med de aller største. Nok en gang viser også Ben Affleck at han er i stand til å levere varene når han har bra materiale å jobbe med. I motsetning til mange andre nerder der ute har jeg virkelig trua på ham som Batman.

gone-girl-DF-01826cc_rgb.jpg

Gone Girl har flere interessante plot-twists underveis, og er en veldig spoiler-sensitiv film. Derfor har jeg problemer med å gå så mye mer i detalj uten å risikere å ødelegge filmen for noen. Dere får ta meg på ordet når jeg sier at dette er en av de beste thrillerne som har kommet på lenge.

11.-plass: Filmene som nesten kom med

I år var det vanskelig å prioritere, og det er litt smertefullt at noen av disse filmene ikke kom med. Jeg angrer meg nesten allerede. Flere av de filmene som ikke kom med er nok på mange måter filmer med gjennomgående høyere kvalitet enn noen av de som er på lista, i alle fall filmer med færre svakheter, men det var likevel filmer jeg til syvende og sist ikke har det helt samme varme forholdet til som de jeg endte opp med å prioritere. Alle disse er også filmer jeg vil anbefale:

  • The Priest’s Children – interessant kroatisk film, og en av de få Kosmorama-oppdagelsene jeg hadde i år. På den ene siden en hjertevarm komedie, men med noen dypt tragiske scener med såpass brå skifter mellom at jeg enda ikke har klart å bestemme meg for om det er greit eller ikke. Det er noe spesielt med det når ekkoet etter latteren enda henger i rommet mens barn begår selvmord.
  • Captain Phillips – Ekstremt tight og intenst actionfilm i svært trange omgivelser (ombord på et skip). Få filmer klarer å holde deg så langt frem på kanten på setet gjennom hele filmen. Regissør Paul Greengrass har tydeligvis perfeksjonert det han viste i Jason Bourne-filmene. Dette er også nok en knakende god rolleprestasjon fra Tom Hanks. “Based on a true story” er ikke alltid (for ikke å si sjelden) et godt tegn for film, men her funker det svært godt.
  • The Grand Budapest Hotel – Nok en fremragende film fra Wes Anderson. Som vanlig er den absurd og tørrvittig, og med en helt særegen gjennomført estetikk. De lilla hotelluniformene hovedpersonene har på seg gjennom det meste av filmen taler for seg selv.
  • Dallas Buyers Club – Et gripende drama, men også en film med mye sjarm om en mann som vil skaffe seg selv og andre AIDS-pasienter medisiner som myndighetene vil nekte dem. Matthew McConaughey er som vanlig utrolig bra, men jeg lurer på om jeg nærmer meg en overdose av ham?
  • Dawn of the Planet of the Apes – En verdig oppfølger til Rise of the Planets of the Apes. Et interessant innblikk i en verden der dyr og mennesker skifter roller. Hvem er de virkelige dyrene?
  • Her – Joaquin Phoenix blir forelsket i den kunstige intelligensen i operativsystemet sitt. En spesiell kjærlighetshistorie over et kjent science-fiction-tema. Det som virkelig gjør den unik er en rimelig stilfult gjennomført hipster-estetikk som gjennomsyrer denne nær framtids-verdenen.
  • Blue Ruin – Interessant lavbudsjetts indie revenge-film, med ganske mye rå og brutal vold. Utrolig interessant å se en actionfilm der helten er en helt vanlig fyr som verken er spesielt flink eller lur, og bare lar seg rive med av hendelsene.
  • The Raid 2: Berandal – Indonesisk action fra den britiske regissøren Gareth Evans, og oppfølger til The Raid: Redemption fra 2011. En gjennomført god actionfilm i undercover cop-sjangeren. Svært mye velregissert action, og mye større og mer ambisiøs i format enn forgjengeren. For meg ble det en ganske annen opplevelse enn den mye mer komprimerte action-orgien som den første filmen var. Fungerte ikke fullt like bra.
  • The Lego Movie – En av årets store overraskelser. Dette trodde jeg skulle være en ren salgsgimmick for Lego-figurer, men det viste seg å være en mye mer intelligent og tidvis bortimot subversiv familiefilm. Stor moro for både voksne og barn og med seriøse undertoner.
  • Nymphomaniac (Vol. I og II) – Et enormt mykporno-epos fra Lars von Trier om en nymfoman kvinnes liv. Utrolig mye forskjellig rart pakket sammen i en veldig lang film. Uten tvil en ekstremt velspilt og regissert film, men jeg har tenkt mye fram og tilbake på om den egentlig har noe interessant å fortelle. Jeg har vel kommet fram til at den har det, og at den er en god film, men jeg synes den er like vellykket som mye av det andre Lars von Trier har gjort.
  • Blå er den varmeste fargen/La vie d’Adele – En veldig god coming-of-age-historie som også ble gullpalmevinner i Cannes i 2013. Handler om Adele som søker etter den store kjærligheten, som viser seg å være hos en jente med blått hår. En godt fortalt kjærlighetshistorie av det ikke-bare-rosenrøde slaget som av mange har blitt hyllet som et virkelig mesterverk. Har også noe som omtales som en av filmhistoriens beste sex-scener.
  • Captain America: The Winter Soldier – Den andre av Marvel Studios to filmer i 2014, som begge var langt bedre enn de to som ble levert året før. Denne filmen bygger på en av mine favoritt Captain America-historier, og den skuffet ikke (i motsetning til Iron Man 3 i 2013).

Andre filmer jeg vil nevne, men som ikke var listemateriale:

  • The Hobbit: Battle of the Five Armies – Vi hadde jo alle håpet at dette skulle bli den episke opplevelsen som reiste kjerringa etter to litt skuffende forgjengere, men den ble dessverre ikke det. Etter min mening den klart dårligste filmen i serien. Preget av dårlig historiefortelling, alt for mye rart pakket inn og en del grusomme CGI-sekvenser. Den hadde en del kule enkelt-øyeblikk, men det var for mye som var omtrent smertefullt, og det hang fryktelig dårlig sammen.
  • The Hunger Games: Mockingjay part 1 – The Hunger-games-serien har vel blitt avskrevet av mange som fjortisjentefilm. Jeg skal ikke påstå at dette på noen måte er stor filmkunst, men jeg har kost meg med alle de tre filmene som har kommet til nå. Mockingjay tar serien i en ny retning, mot en gritty krigsfilm heller enn et glattpolert helte-epos som de to første. Jeg likte det og ser fram til den neste også.
  • X-Men: Days of Future Past – Selv om jeg selvsagt skulle ønsket meg at Marvel tok over filmrettighetene til alle sine egne karakterer, ikke minst Spider-man, så må jeg innrømme at en del av X-men-filmene har vært gode. Med First Class og Days of Future Past har 20th Century Fox klart å få til noe interessant. Days of Future Past når ikke helt opp på nivå med de beste Marvel-filmene, men absolutt godkjent.

Topp 5 filmer fra 2014 jeg ikke har fått sett enda:

  1. 12 Years a Slave
  2. The Wind Rises
  3. Edge of Tomorrow
  4. Lucy
  5. Boyhood

Også: Under the Skin, Only Lovers Left Alive, Vintersøvn

3 Responses to Topp 10 filmer jeg har sett i 2014

  1. Stig Atle Myhre says:

    Takk for lista! Var bare 3 filmer på lista jeg har sett, faktisk. To av dem havnet på lista mi også, og Django så jeg i 2013.

    Her er mi liste for filmene jeg så i 2014 (jeg tar også i år med gamlere filmer selv om det bare var to av dem som nådde topp 10 i år):

    10. 3 Idiots
    9. Following
    8. Blind
    7. Gravity
    6. American Hustle
    5. Sin City 2
    4. The Wolf of Wall Street
    3. World War Z
    2. Letyat zhuravli (og tranene flyr)
    1. 12 Years a Slave

  2. Sverre says:

    Flere filmer på lista di jeg ikke har sett også, registrerer jeg. Sin City 2 kan anbefales, altså? Jeg styrte unna den på tross av at jeg digga den første. Ser den stort sett har fått dårlige kritikker også.

    Stusset veldig på din nummer 2 før jeg registrerte at du har gått veldig langt tilbake i tid på lista. 🙂

  3. Sverre says:

    En film som ble glemt fra lista var “The One I Love”.
    http://www.imdb.com/title/tt2756032/?ref_=nv_sr_1

    Den ville nok antagelig fått en brukbar plassering også.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *


*

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.

Bad Behavior has blocked 240 access attempts in the last 7 days.