Kosmorama 1. etappe – Roald Dahl

Undertegnede har vært så heldig å få pressepass til Kosmorama, Trondheim internasjonale filmfestival, årets definitive film-happening i Trondheim. Jeg skal blogge for Studiebyen.no. Dette innlegget ble også publisert der.

Første etappe av Kosmorama stod i nostalgiens tegn for min del. Charlie og sjokoladefabrikken fra 1971 og Danny og den store fasanjakten fra 1989 . Den første har jeg aldri sett før, men har et forhold til boka som barn. Den andre har jeg sett minst 5-6 ganger fra før. Og hvordan var det nå og se igjen Roald Dahls kjære historier fra min barndom?

Kanskje er jeg miljøskadet av et tiår på universtietet med studier i statsvitenskap, eller kanskje har jeg bare blitt voksen. Likevel var det noe helt annet å se disse filmene nå. Dette var jo virkelig filmer spekket med politiske budskap og symbolikk. Charlie er fattiggutten som slåss mot en urettferdig verden av rike barn som har i seg alt som går på tvers av dydene i britisk pietistisk barneoppdragelse: Grådighet, uhøflighet, bortskjemthet og for mye TV-titting i stedet for å lese. (Om du ikke tok poenget blir det faktisk sunget rett ut av Ooompaloompaene. Subtilitet får andre ta seg av.) Og ille går det med disse barna, som i utgangspunktet kom fra mer priviligerte familier. Charlie, derimot, er nøysom, arbeidssom og med et godt hjerte. To ganger bryter han med normene – når han kjøper seg sjokolade for pengene han finnerm, og når hans bestefar lurer han med på å stjele av flyvebrusen. Men begge gangene redder han det inn gjennom gode gjerninger og får til slutt bli med heisen opp gjennom glasstaket.

Glasstakhypotesen er et kjent begrep fra feminismen, kokt opp på 80-tallet og viser til det usynlige taket som gjennom diskriminering holder folk nede. Nå vet jeg hvor feministene fikk denne analogien fra. Roald Dahl kom på den først, men da handlet det om den hardtarbeidende arbeiderklassen.

Danny og den store fasanjakten, min barndoms favorittfilm er fortsatt svært sjarmerende. Her er det også mye samfunnskritisk symbolikk. Arbeiderklasse mot den rike og dekadente overklassen. Entreprenøren mot de gamle pengene. David mot Goliat. Tydelig og lite subtilt språk. Noe for de voksne som jeg ikke tenkte så nøye over da jeg var barn. Men jeg reagerte jo også på urettferdigheten, nå har jeg bare fått teoretiske rammer å tolke den inn i.

Det var en kjapp første opplevelse fra Kosmorama. Nå er det klart for den store åpningen – Kanonprisen.