House of Tolerance – beste film på Kosmorama

Nei, den vant verken New Directors Award eller publikumsprisen. Det gjorde Where do We go Now?  og Rabat. Jeg så ingen av dem. Min favorittfilm på Kosmorama var ikke med i de konkurransene i det hele tatt. House of Tolerance, vinner min personlige kåring foran Bullhead og Tyrannosaur (klikk på lenkene for å lese hva jeg mente om dem). Dette er også klart den beste nye filmen jeg har sett så langt i år (noe som dog ikke sier så mye).

House of Tolerance (eller L’Appolonide (souvenirs de maison close) som den heter på Fransk) var en film jeg hadde blinket ut fra starten av, men Lars Ole Kristiansens omtale av den som “et underverk” på montages.no økte mine forventninger stort. Og denne filmen overgikk dem. Den er en estetisk nytelse, som virkelig klarer å spille på seerens følelser på akkurat riktig måte. Den både rører og sjokkerer – evner å pirre deg og få deg til å føle avsky like etter hverandre. Den gir deg ett bilde som den gradvis, og delvis plutselig, endrer til et annet. Den skildrer et miljø mer enn å fortelle en sammenhengende historie, og den gjør det på en mesterlig måte.

Egentlig er det en film du bør gå til uten å vite alt for mye om den. Å røpe for mye av innholdet kan fort fjerne mye av effekten av hvordan temaet rulles ut gjennom filmen. Derfor tør jeg ikke legge til så mye mer enn å nok en gang henvise til den nevnte artikkelen fra Montages.no. Ikke har jeg så mye å legge til ut over det som står der heller, egentlig. Les den, og gå og se denne filmen om du får sjansen.

Jeg har ikke sett noe av regissør Bertrand Bonello før, men det må jeg tydeligvis.