Tegnet magi 3: Bomb Queen – WMD

Etter to ganske seriøse tegneserier er det på tide med noe som er bare er for gøy. Jimmie Robinsons oversexa superskurkinne/diktator/anti-helt Bomb Queen. Sexploitation er ikke lenger kun B-filmenes domene.

Bomb Queen: Woman of Mass Destruction

Av Jimmie Robinson. Image Comics / Shadowline ISBN13: 9781582406312 Utgitt 2009 (TPB) Wikipedia – Kjøpt for 77,- hos adlibris.
Når jeg sier at det bare er for gøy så stemmer det selvsagt ikke helt. Du kan argumentere for at det er et vrengbilde av det moderne samfunn, eller platte superheltserier, eller et bitende angrep på samfunnets forfall. Men mest av alt handler det om funky action, corny one-linere og rikelige mengder fanservice.

Dette er først bok om Bomb Queen, en samling av den første miniserien, med 40 ekstra nytegnede sider. BQ styrer New Port City med jernhånd. Etter at en firerbande nedkjempet alle superhelter i byen vant Bomb Queen maktkampen mellom kumpanene. (De tre andre var Ice Queen, Scream Queen og Drama Queen). Hun har erklært byen som heltefri sone, designert visse nabolag som lovløse, og slår beinhardt ned på noen som prøver å bryte loven utenfor disse områdene. Hele tiden mens pengene ruller inn fra 24timers realityshow fra byen. Det hele har selvsagt bragt massive investeringer fra lysskye investorer, senket kriminalitetsnivået i resten av USA, og gjort henne svært populær blant innbyggerne som vet at de er så trygge de kan få blitt så lenge de holder seg unna frisonene. I første bok får hun en utfordring når en do-gooder starter en skittkastingskampanje for å vinne borgermestervalget på bekostning av hennes lydige marionett, særlig når han henter inn supermuskler for å hjelpe til.

Scenariet der superskurken(e) har vunnet og fortrengt alle “kapper” er etterhvert velprøvd. Millar, Jones og Mounts Wanted er et godt eksempel. (Om du kun har sett filmen med McAvoy og Jolie, vit at den kun er vagt beslektet med historien i boka.) Det er ganske fornurlig beskrevet, og du må innrømme at “joda, gitt universets indre logikk, ville det her fungert”. Et lovløst anarki med en allstednærværende, og på alle måter eksplosiv aktor, jury og dommer rullet sammen i en. Ikke at det blir helt Judge Dredd med pupper.Mange serier balanserer på en grense mellom hvor mye fanservice de kan tillate før det glir over i hentai. Være seg ved hjelp av tegnestil, eller ves elementer som “tilfeldigvis” dekker alle naughty bits. Bomb Queen starter i samme gate, men ett stykke ut i boka så er det et “fuck this shit” øyeblikk, og fra der av og ut så ser vi det som er å se når en stripperiffic super både får og deler ut solide mengder juling og eksplosjoner. Det er mer rett i fjeset enn for eksempel Adam Warrens Empowered. For der Emp har store problemer med selvbilde og kropp, er BQ en patologisk ekshibisjonist som utnytter sine naturlige fortrinn for hva de er verd.

Stilen til Robinson er detaljrik og det merkes at han tusjer sine egne tegninger. Det er rene linjer og et sikkert blikk for komposisjon. Samtidig som det ikke er mer polert enn at undergrunnsvibbene skinner gjennom. Det er litt av sjarmen med slike “pet projects”. Stilen, særlig i oversiktbilder er full av pussige små detaljer uten at det blir unødvendig rotete. Av en eller annen grunn mistenker jeg at Robinson har vært borti det gamle rollespillet Underground som Mayfair Games ga ut på begynnelsen av 90’tallet, for estetikken har mange likhetstrekk.

Uansett, om uhøytidelig superheltskurk moro med lettkledde jenter, en demonisk katt og mange eksplosjoner høres ut som noe du savner i tegneseriesamlingen er dette verd å sjekke ut.

Eirik skriver ellers på blant annet polarcoordinate om alt fra modellbygging og matlagning til wrestling (mye wrestling). Han liker tegneserier, vin og pene piker, og pleide å være hipster, før det ble mainstream. Følg ham på twitter.